Et av Shermans største særtrekk er at hun alltid bruker seg selv som modell i sine iscenesatte portrettfotografier. Og det er det vi også vil ha: Ta ditt beste Sherman-inspirerte portrett, og post det på Instagram med taggen #ukafsherman . Vi kårer en vinner i begynnelsen av juni, premien er et eksklusivt utvalgt av vintage Astrup Fearnley-kataloger. Kunstsnacks!

For inspirasjon anbefaler vi:

-besøk utstillingen på egen hånd

-kom på omvisning i utstillingen lørdag 25. mai

-google ”Cindy Sherman”

-gå på biblioteket

UKAF-Tove prøver seg som serviceinnstilt husmor fra 60-tallet #ukafsherman

Litt om Cindy Sherman

Cindy Sherman er en av vår tids fremste og mest innflytelsesrike kunstnere. Med fotografiet som medium og seg selv som modell, utforsker hun konsepter som kvinnelige stereotypier og identitet.

Gjennombruddet hadde hun med en serie svart-hvitt-fotografier med tittelen Untitled Film Stills (1977-80). I denne serien fremstiller hun seg selv, ved hjelp av kostymer, sminke og parykker, i forskjellige stereotypiske kvinneroller, inspirert av 1950- og 1960-talls Film Noir fra Hollywood. Navnet Film Stills viser til at fotografiene ser ut som stillbilder fra slike filmer. Her spiller hun ut forskjellige idealiserte kvinnetyper, som den kjølige bibliotekaren, den fasjonable filmstjernen og sex-kitten husmoren. Serien kritiserer og utforsker hvordan stereotypier styrer kvinnerollen i etterkrigstidens konsumersamfunn (den tiden Sherman vokste opp i, vårt popkulturelle grunnlag).

Sherman jobber alltid i serier, og fremstiller like gjerne filmstjerner som kunsthistoriske tablåer og groteske monstre fra eventyrenes verden. I sin kunst arbeider hun med en veltalende og provoserende utforsking av hvordan vi konstruerer og leker med identitet i vår kultur.

Lørdag den 16. mars hadde UKAF fotoworkshop med kunstneren Marius Moldvær. Her kan dere se noen av de kule stillebenene som ble laget i felleskap med Marius` mellomformatskamera. Fotografiene er blant annet inspirert av Wolfgang Tillmans stilleben av råtten frukt og trashy hverdagsobjekter.

UKAF samarbeider med Cinemateket Ung og tilbyr gratis filmvisning til filmen Basquiat av Julian Schnabel søndag 3. mars kl 16:00.

Jean Michel Basquiat ble født i 1960 i Brooklyn i New York. Som 16 åring startet Basquiat og AL Diaz grafitticrewet SAMO, og de sprayet mye på Lower East Side i Manhattan. SAMOs verk bestod ofte av ordspill og dikt som ofte sparket i flere retninger. Blant skrev de: SAMO©… 4 THE SO-CALLED AVANT-GARDE på en kunstskole i galleriområdet SoHo.

Basquiats grafitti-inspirerte malerier appellerte sterkt til datidens kunstmiljø i New York. Hans røffe streker og primitive utrykk hadde flere likhetstrekk med den nyekspressive kunsten som var i vinden på 80-tallet. Filmskaperen Julian Schnabel er faktisk også kunstner som utrykket seg i denne stilen. Basquiats kreativitet hadde flere utløp, og han spilte blant annet i Noicerock bandet Gray og var skuespiller i undergrunnsfilmen Downtown 81 (1980).

Basquiat traff den berømte popstjernen Andy Warhol i 1981 som umiddelbart ble imponert av hans talent som kunstner. Mellom 1983-85 samarbeidet Warhol og Basquiat med flere malerier. Mange syntes at vennskapet mellom den røffe gatekunstneren Basquiat og den blaserte verdensstjernen Warhol var både usannsynlig og bisart. Kanskje den aldrende Warhol fant et ungt og hipt alibi i samarbeidet, mens Basquiat kunne synliggjøre seg via Warhols stjernestatus?

Se dette fine intervjuet med Basquiat og Warhol:

Filmen kan på det sterkeste anbefales, flere sier at David Bowie spiller en bedre Warhol enn han selv!
Vel møtt på Filmens hus i Dronningens gate 16 søndag 3. mars kl 1545. Filmvisningen er gratis for medlemmer av UKAF!

(Inngangen til galleriet, Scweigaardsgate 56, på Grønland)

Maria er ulik noen du har møtt. Hun er  kunsthistorikeren og galleristen som ville bli prest (!) Oppvokst i Trønderlag, med en mor som er tannlege og en far som er familieterapeut. Joda, de var kristne, men også veldig opptatt av at man selv må finne sin egen vei i livet. Maria driter i janteloven, og kler seg alltid i de mest fantastiske kreasjonene på åpninger. Håret hennes er kunstferdig og guttekort, og på fritiden reiser hun til favorittbyen Berlin for å danse til house musikk helt inn i morgenkvisten. Berlin er fantastisk, sier hun. Det kryr av kreative entreprenører der som gir 100%. (Akkurat som henne.)

(Maria i matchende pastellfarger som passer til kunsten!)

Galleriet er like ambisøst som Maria selv. Hun viser oss en statistisk oversikt over hvor mange prosjekter som har funnet sted på galleriet til nå. Det er overraskende mange, hele 53! Men, som Maria presisiserer, er det langt i fra alle som har funnet sted inne i selve gallerirommet. Maria har nemlig en forkjærlighet for såkalt “stedsspesifikk kunst”. Det vil si, kunst som tilhører et sted, og som ikke kan flyttes uten at meningen med verket blir amputert. Derfor stiller aldri galleriet ut kunstverk som er laget fra før av. Kunstnerne skreddersyr noe med tanke på gallerirommet hvis de skal stille det ut der. Men det er særlig kunst i det offentlige rom som tiltaler Maria. Derfor har hun vært opptatt av at kunstnerne i hennes “stall” er profesjonelle nok til å takle store oppdrag. (En stall på kunstspråket er den gruppen kunstnere et galleri representerer)

(Meg, forran Frido Evers installasjon)

Men hvordan i alle dager får du solgt et “stedsspesifikt” kunstverk? Spør vi. Det er jo ikke akkurat noe man kan henge opp på veggen! Maria innrømmer at man ikke blir spesielt rik av å drive kunstgalleri i Oslo. Hvis hun bare ville tjene penger hadde hun vært pent nødt til å tenke annerledes i forhold til hva slags kunst hun skulle selge. Men samtidig kan det være lurt å satse på kunstnere som kan jobbe med store offentlige prosjekter. I Norge er det nemlig sånn at staten er en av våre viktigste kunstsamlere. Det finnes kun en liten håndfull rike kunstsamlere i denne byen, og alle vet at gallerier ikke eksisterer uten kjøpere. Forskjellen mellom et museum og et galleri er jo nettopp det at galleriet selger kunst. Så da må de jo selge noe for å overleve…

Før Maria skulle starte galleriet sitt fartet hun rundt på kunstutstillinger. Spesielt viktig var  avgangsutstillingen (Kunsthøyskolens årlige utstilling med de som er ferdig utdannet.) To av kunstnerne fant hun på høstutstillingen, der hun selv har jobbet som omviser flere år på rad. Hun prøvde å finne ut av hvilke kunstnere som overstrålte de andre, for så å spør dem om de ville samarbeide. I dag har hun ikke plass til flere kunstnere, og må stadig takke nei når kunstnerne spør. Det er nok fordi samtlige av kunstnerne i Marias stall har fått en pangstart på karrieren sin. Noe hun gjør er veldig riktig med andre ord, men hun legger selvsagt “skylden” på kunstnerne selv.

(Mathilde i verket!)

Når Maria snakker om galleriet sitt, omtaler hun det som et forskningsprosjekt. Hun takker familien sin, og spesielt søsteren som har gitt henne husrom når hun har blitt tvunget til å leie ut sin egen leilighet for å betale regninger. Og hun påpeker at man må ha “guts” i denne bransjen, og tørre å vise hvem man er. Det er ingen som kommer til å “oppdage” deg. Vi spør om hun har noen tips til hva man kan gjøre hvis man vil opp og frem. Til det har hun bare ett svar: Do it your self! Lei et rom, samle noen kunstnere og lag en webside. Det er sånn du lærer, og det er sånn du får vist til omverden at du kan noe. Hun har nok rett. En god ting med kunstbransjen er jo også at folk generelt er veldig nysgjerrige på nye ting. Ellers anbefaler hun alle å gå på såkalt kunstnerstyrte gallerier, og da spesielt på åpninger. Det er både spennende og soialt. I Oslo finnes det mange, f.eks Noplace som ligger rett nedi gata for Galleri Maria Veie. Man kan blant annet finne frem til visningssteder og utstillinger på http://www.u-f-o.no (UFO = Utstillingsguide for Oslo) Maria tror at mange synes det er litt vanskelig å gå inn i et galleri. Men hun påpeker at de som driver med dette i virkeligheten er veldig glade for oppmerksomhet! Hos henne er i alle fall alle velkomne!

(Frido Evers utstilling “The Black Bird Will Show You the Way” står til 24. Februar)

Jeg har studert kunsthistorie med Maria på Blindern, og hun er virkelig en engasjert og entusiastisk person!

Hun fokuserer på ung samtidskunst, og har flere spennende kunstnere i sin stab som Christina Leithe H.

Johannes Høie og ikke minst Frido Evers som stiller ut om dagen.

Hun har også stilt ut på flere internasjonale arenaer som Hong Kong International Art Fair, Pulse Miami og New York, Preview Berlin og Art Amsterdam.

Det er flere flotte intervjuer om henne på galleriets nettside, hvor man kan lese  at gallerilivet ikke alltid er en dans på rosene.

Det som er så gøy  med Nan Goldin er at man får lov til å gå nærmere inn på hennes liv og historie når man skal lære mer om kunstnerskapet hennes. Vi må ikke sette oss inn i noen vanskelig teori om fotografi og samtidskunst.

Nan ble født i Washington, i 1953, av jødiske foreldre av øvre middelklasse. Hennes eldre søster Barbara tar sitt eget liv som attenåring. Dette oppleves som et sjokk for Nan. Hun stikker tidlig hjemmefra og havner i Bostons undergrunnsmiljø. Langt vekk fra de trygge rammene hun kommer fra. Hun finner seg tilrette blant transseksuelle, homofile, dopmisbrukere og andre mennesker som lever på tvers av den amerikanske drømmen. . Det er en endeløs fest, og det finnes ingen grenser for hva som er akseptert av rusmisbruk og sex. Dette er på 1970-tallet, og den livsstilen disse menneskene lever er absolutt ikke godtatt, derfor eksisterer de på nattestid, i lugubre klubber eid av mafiaen. Hun blir helt “obsessed” med å dokumentere dette livet og bildene fungerer i praksis som en visuell dagbok. Hun mener selv at hun ikke er en “kunstner” på den tradisjonelle måten, men at kameraet er hennes hukommelse. Sett fra et psykoanalystisk perspektiv kan man tenke at det kanskje er søsterens selvmord som har gjort Goldin så opptatt av å dokumentere sitt eget liv og menneskene hun er glad i.

THE BALLAD OF SEXUAL DEPENDENCY

Så, hun begynte å dokumentere undergrunnsmiljøene og post punk/New-wave scenen på slutten av 1970/begynnelsen av 1980-årene.  Disse bildene har blitt en essensiell del av hennes berømte verk “The Ballad of Sexual Dependency.”  The Ballad er et slideshow av mange fotos som vises med musikk i bakgrunnen. Det interessante med dette verket er at det alltid forandrer seg. Nye bilder dukker opp og andre faller fra, derfor er det alltid en nyhet og en sensasjon når verket vises. Bildene spenner over et tidsrom fra 1970-tallet til i dag, og de fremstiller ofte parforhold, kjærlighet, agressivitet, sorg , dopmisbruk, avhengighet, og utallige selvportretter av kunstneren selv. Temaet er alltid den smale grensen mellom kjærlighet/hat, bruk/misbruk og sorg/glede. Det finnes blant annet en serie bilder av Nan og Brian. (en kjæreste hun hadde i noen år) Det er bilder av før de har sex, mens de har sex, etter de har sex. Og hele tiden er det de psykologiske aspektene hun prøver å vise oss. Som f.eks på dette bildet, etter sex, hvor en plutselig avstand finnes mellom de to. Han sitter med ryggen til og hun ser på han.

Forholdet tar slutt når han banker livsskiten ut av henne. Dette har hun også fotografert, selvfølgelig.

Men festen kunne ikke vare for evig. På midten av 1980-tallet skjer det noe. Heroinbruken har for de fleste gått over til å bli en avhengighet, og samtidig herjer aidsepedemien i USA.

“AIDS changed everything. The people I feel knew me the best, who understood me, the people who carried my history, the people I grew up with and I was planning to get old with are gone… I don’t believe photography stops time…I still believe pictures can preserve life rather than kill life. The pictures in the Ballad haven’t changed. But Cookie is dead, Kenny is dead, Mark is dead, Max is dead, Vittorio is dead. So for me, the book is now a volume of loss, while still a ballad of love”

Innen 1990-tallet er de fleste menneskene fra “The Ballad of Sexual Dependency” døde. NAN innser også at hun må bli rusfri for å overleve. Det er mye frem og tilbake, og hun strever med å holde seg på ren. På dette tidspunktet må hun også definere hvem hun er på nytt, og finne seg selv i dagslyset. Bildene forandrer seg også. Melankolske landskap dukker opp. Hun sier selv at hun ikke ante hvilken påvirkning dagslys hadde på fargefoto før ut på 1990-tallet. Dette sier ikke bare noe om livet hennes, men også noe om hva slags fotograf hun er. Hun kjenner altså ikke fotografiets tekniske aspekter noe særlig godt. De første bildene fremkalte hun rett og slett i den lokale fotosjappa.

ESTETIKKEN OG POPULÆRKULTUREN

Nan Goldin har hatt en stor populærkulturell betydning. Hun har bl.a bidratt med en slags estetikk til rocken. Åpenbart fordi hun selv dokumenterte Post Punk og New-Wave scenen, men også på grunn av musikken i “The Ballad of Sexual Dependency”. Mye brukt på soundtracket er velvet Underground og Lou Reed. En annen artist hun nevner som favoritt er Nick Cave. Hun sier selv at hun har hentet mye av sin inspirasjon fra Warhols filmer, og miljøet hennes minner jo også mye om miljøet rundt Andy Warhol og The Factory. (Undergrunnskunstnere, transseksuelle, rus, sex osv)

Den”Gritty” estetikken er betegnende for den generasjonen som var unge på 1990-tallet, med grunge-rocken. Nan Goldin har utvilsomt vært med på å skape dette estetiske uttrykket. Bildene er rå snapshots, tatt i mørket og generelt under dårlige lysforhold. Hun har blitt kritisert for romantisere heroin, med den såkalte “Heroin-chic”-bølgen som inntraff motebildet på 1990-tallet. Man skulle se sliten og avmagret ut, og man skulle helst leve på kanten. Filmregissøren Larry Clark er med på denne selvdestruktive bølgen som dukket opp i disse årene. Kultklassikeren hans “Kids” handler om en gjeng ungdommer som fester og ligger med hverandre helt til alle dør av aids. Det kan jo argumenteres for at selve estetikken lever i beste velgående i moteverden og i hipsterfoto, men at livsstilen ikke lenger står like sterkt. Bildet ovenfor viser i alle fall en estetikk som jeg synes er veldig utbredt den dag i dag.. Og det er jo litt kult å vite hvor dette visuelle uttrykket egentlig oppstod. Så, jeg tenker at hun er kunstens mest rocka fotograf! Også er hun kanskje også fotografiets svar på Edvard Munch!? Bare se her! Lenge leve Bohemen i kunsten!

Matthew Ronay viste masse fine fotografier av kunsten sin i foredraget. Det var spennende å se hvordan skulpturene hans tok utgangspunkt i tegninger.

Vi venter spent på Matthew Ronay like før intervjuet. Det hele filmes av museumsvert og kunstner Marius Moldvær.

Matthew Ronay står foran verket sitt Falling…Spilling..Prawling… og blir intervjuet av UKAF gjengen!

Bildeblogg av Mathilde og Ida!

Matthew Ronay ser ut som en typisk samtidskunstner. Han er snauklipt, går i jeans og sneakers og er ellers ganske anonym. Bortsett fra en liten detalj. Noe etnisk bling bling rundt halsen. Jo, også er det noe litt ryddig over fyren. Kunsten hans også. (Jeg vedder for at han liker å ha det rent og pent rundt seg) Han åpner foredraget med et ydmykt ”hei”, og understreker at han synes det er vanskelig å snakke om kunsten sin. Det er en grunn til at han jobber med form og ikke språk, bla bla. (Hørt det før? Det har jeg.)  Vel, jeg tror man med sikkerhet kan si at denne mannen kan kunsten å snakke om kunst! Han byr i alle fall på noen veldig interessante refleksjoner rundt arbeidet sitt. Kanskje spesielt dette med tegning. Det er tegning som er utgjør grunnlaget for alt han gjør. Skulpturene er former som først oppstår gjennom tegning. Når du tegner, fanger du en form. Han forklarer det som om hånden har sin egen vilje. Altså ikke den type tegning der du først tenker ”elefant” og deretter tegner en elefant, men formene som dukker opp når du kobler ut hjernen og underbevisstheten manifesterer seg på arket. Drodling, rett og slett.  Eller automatic drawing som surrealistene kalte det. (Han nevnte ikke automatic drawing, men dette er jo utvilsomt noe av det samme.) Det fine med denne typen tegning er at underbevisstheten alltid er en kilde til originalitet. Som han sa det så fint under intervjuet etterpå mens han pekte på Jeff Koons delfin: ”Everybody owns the dolphin” (Rene poesien! Det er nesten så jeg ble hypp på å starte et litt i overkant hipt indie band med samme navnet)

Ronay jobber svært intuitivt. Alt han lager springer ut fra hans egne absurde ideer og forestillinger. Han fornekter seg ingenting. Fire katterumpehull på en tråd? En halvspist penis og tre hamburgere? Det er lett å le, og jeg får følelsen av at det er helt ok også. Men, det ikke humor som er poenget her, det er noe mer. Han har hatt noen kunstneriske hang ups, kan man trygt si. . For eksempel ANUS/VAGINA/ORFICE/WOUND. (Han kommer unna med det fordi han er så uvanlig sympatisk, haha) Men i serien av lemlestede kjønnsorganer og diverse sekreter ligger det også et alvor. Hvorfor er det for eksempel slik at i samfunn på sin høyde begynner sex å blande seg med vold? Romerriket endte jo nettopp som en orgie i sex og vold, og Internett avslører at vi lever i en ganske lik virkelighet i dag. I Matthew Ronays kunstneriske univers balanserer verkene mellom det dypt personlige, det mytiske og det samfunnskritiske.

Når fant du ut at du ville bli kunstner? Siste året på ungdomskolen. Det startet med fotografi. Faren min lærte meg å ta bilder, også meldte jeg meg på et fotokurs. Det som skjedde var at jeg ble så vanvittig betatt av læreren min. Hun var bare utrolig sexy egentlig. Klassisk historie.

Når gikk det opp for de at du faktisk kunne klare å bli kunstner? Når jeg begynte på kunstlinja på videregående.

Hvordan definerer du en kunstner? En kunstner må ha et element av uansvarlighet ved seg. Kunstneren sier noe om samfunnet, men han forholder seg ikke til regler slik som politikeren. Kunstneren er heller ikke artikulert slik som akademikeren. Kunstneren og poeten gjør det samme, på et vis.

Hvorfor bruker du ikke assistenter?

I motsetning til mange andre bruker jeg ikke assistenter. Selv ikke til det mest repeterende og hjernedøde arbeidet. Jeg liker å være alene i prosessen, og det praktiske arbeidet er som bønn eller meditasjon for meg.

Kunsten din forandret seg. Nå er du mer mystisk og abstrakt. Hvorfor denne forandringen?

I det siste har det blitt mindre sex og vold, og det er nok fordi jeg er blitt eldre. I disse dager er jeg mer opptatt av å sende noe godt ut i verden. Det er så mye negativt der ute at det er lett å bli helt hekta på det. Men, jeg har funnet ut at det er for lite utfordrende. Det sublime, derimot, det er vanskelig.

Bruker du kunsten til rømme fra virkeligheten?

På en måte. Men jeg rømmer inn i meg selv. Samtidig er det veldig viktig å rømme fra egoet.

Hva inspirerer deg? Joseph Cornell er en favorittkunstner. Henri Rousseau også. Jeg er opptatt av etnisk kunst og folkekunst. Musikk mens jeg arbeider er også veldig inspirerende. Rytmisk musikk Jazz, Miles Davis…

Er du religiøs?

Nei. Jeg tilhører ingen organisert religion.

Her i Norge har det vært mye snakk om kunsten etter 22 Juli., noe som relaterer til 9/11  hos dere. De som lager kunst som kommenterer hendelsen direkte møter mye kritikk. Hva tenker du?

Personlig ble jeg spesielt opptatt av kroppen og kroppens fysiske grenser etter 9/11. Jeg ville ikke laget et verk som var direkte relatert fordi jeg synes det er viktigere å gi betrakteren rom for tolkning. Betrakteren må finne mening med innholdet på egenhånd, og det blir vanskelig når verket er så spesifikt.

Hva får du ut av dine egne kunstverk etter at du har laget dem?

Jeg må bevege meg videre. Jeg blir egentlig frakoblet så fort verket offentliggjøres. Dette er fordi kunstverket da får en fast betydning. Det tar ofte år før jeg kan komme tilbake til et verk og erfare det på nytt. Men når jeg bruker samme elementer i kunstverkene mine blir jo dette med videre, selvfølgelig. Noen verk er jo nesten identiske.

Hvorfor har du valgt å samarbeide med kona di?

Hun er min muse. Vi står hverandre veldig nær, så det er egentlig helt naturlig for meg. Jeg har enormt mye respekt for henne, og med årene har jeg virkelig begynt å ta til meg det hun sier. Hun er så mye mer emosjonelt utviklet enn meg. Dessuten representerer hun det kvinnelige på en måte jeg naturligvis ikke klarer selv..

Hva mente du når du sammenlignet kunstneren med sjamanen?

Sjamanen er ikke opptatt av ironi.  Mer magi, mindre intellekt. Men jeg er ingen healer. Jeg kan ikke hjelpe, og jeg takler ikke ansvaret.

Er dette med mindre ironi en tendens i kunsten i dag?

Nei, jeg synes ikke det. Men det er alltid behov for noe som er ekte, det er helt sikkert..

En siste ting! Anders Munch bare: ”den stolen du synes er best å sitte i er ofte den som har din yndlingsfarge”.